Om att vara förälder

Det är inte lätt att vara förälder. Relationen tar ofta stryk när första barnet kommer. Jag hörde på radion att vart fjärde par skiljer sig inom nio år efter att första barnet är fött. Jag kommer ihåg att jag läste om separationer bland föräldrar till barn med npf när min dotter fick sin första diagnos för sex år sedan. Att fler föräldrar till barn med npf väljer att gå skilda vägar, än andra föräldrar.

Det är verkligen inte konstigt att det är så. Snarare tvärtom. De som orkar hålla ihop, som orkar se varandra, som klarar av att samarbeta kring barnet med svårigheter - borde få en guldstjärna...

Jag började skriva ett långt inlägg om detta ämne (som jag fick förslag att skriva om på min facebooksida), men fingrarna krampar.

Därför kastar jag ut frågan här idag, denna lååååååååånga Långfredag och lovar samtidigt att återkomma i ämnet senare i eftermiddag.

Hur gör ni för att få er relation att fungera?

Och till er som lever utan barnets andra förälder.

Vad var det som gick fel?

Det här är ett ämne som är viktigt och intressant, men som vi sällan pratar om. Därför skall vi ta upp det och vrida och vända på frågan här idag.

Hur gör ni?

Kommentarer

UlrikaG sa…
Åh, vad var det som gick fel? Det var så mycket! Men så här i efterhand kan jag se att sonens AS kommer från hans fars gener. Hade jag haft mer kunskap för 10 år sedan hade livet kanske sett annorounda ut. Men det största problemet va att han gick in i en papparoll - utifrån sina erfarenheter av hur en pappa ska vara. Jag blev mamma - utifrån mina erfarenheter av hur en mamma ska vara. Och där brast allt! Vi kunde inte mötas igen, inte ens med hjälp utifrån. Vi är fortfarande vänner och jobbar tillsammans för barnens bästa! Men tanken på att vara ett par, att leva tillsammans igen, den finns inte!!!
Anonym sa…
Mitt barns andre förälder och jag separerade innan barnets svårigheter upptäcktes. Men jag valde att lämna eftersom vi aldrig prioriterades. Efter några år insåg jag ju att det mitt barn hade svårt med också var något barnets andre förälder hade svårt med. Arv? Miljö eller kombination? Inte vet jag. I min nya relation är det svårt att relatera till de utmaningar vi inbland ställs inför då vi har olika relation till barnet. Min partner kan ställa sig utanför på ett sätt jag aldrig kan göra, känslomässigt. Det gör att jag ofta känner mig ensam och att jag ofta får bära mycket själv. Ibland bygger vi luftslott och låtsas att det går bra. Ibland flyter allt på. Det är aldrig stabilt desvärre. Men det kanske är så i alla relationer? Bara typerna av svårigheter som är olika? Här är det aldrig pengagräl eller tjafs om hushållsgöromålen...sånt petitesstjafs har vi tagit oss förbi. Alltid nåt... ;-)
/Rädda Mamman
Anonym sa…
Vår äldsta är inte nio än, bara 8,5 år. ;). Ja hur gör vi jag vet inte? Håller barnen så flytande som möjligt och oss själva också? Försöker att ibland få lite andastid? Vi har bara varandra det finns ingen som avlastar oss. Jämställdhet? Kärlek till varandra och barnen, vi har det stökigt...

/dam
Anonym sa…
Kan villigt erkänna att de första 8-9 åren var det mycket skrik och frustration,men någonstans där i bakhuvudet var vi båda mycket medvetna att vårt liv kunde bli lite annorlunda, efter resans gång har vi delat upp det lite efter vem som hanterar det smidigast, för att slippa konflikter som inte leder till något.

Vi planerar mycket så att inget blir impulsivt för det slutar inte bra.
Alla möten med skola och läkare har vi gått båda.
Löpande kontakter delar vi på.
Hygienen tar en av oss. Fritid tar mestadels en av oss, då det finns mer kunskap hos en av oss.
Vi söker mycket info för att underlätta tillvaron.
Jag skrattar och försöker lätta upp stämningen, medan den andre är lite mer allvarlig.
Låter varandra ha andhämtning.
Vi pratar mycket med varandra.
Vi båda tänker mycket på hur framtiden kommer att bli men på olika sätt, så ibland kan livet bli rätt ensamt, då det inte finns någon utomstånde "bollplank".
Det är bara att ta en dag i taget och inse att vi har det rätt bra ändå, det kunde ju ha varit besvärligare.

GLAD PÅSK önskar funderaren.
Anonym sa…
Ett förhållande för oss som knakade först efter 10 år tillsammans, det var inte enbart barnens npf problem utan även våra relationer till varandra som knakade . Vi har fått ett bra mycke bättre liv efter det att pappan flyttade ut,barnen fick inte höras när han var hemma, små barn låter mycket, dom vill prata,leka etc,pappan hade även svårt när jag började söka hjälp som fritids för stora tjejenoch sedan kortids, han är antipappan som jag brukar säga, mycke energi går fortfarande åt då han känner sig undan skuffad.
Vi är ganska nya i diagnoslandet och väntar fortfarande på att utredningen ska bli klar.
Däremot upplever vi båda att det knakade betydligt mycket mer innan vi förstod att alla konflikter och utbrott från dottern troligen hade med npf att göra.
När vi förstod blev det plötsligt lättare att samarbeta omkring det och lägga allt småtjafs åt sidan. Det mesta i alla fall.

Vi jobbar på att planera dagarna, ha ansvarsområden och lyssna på varandras behov.

Jag har också insett att allt jag kämpat med själv genom åren hamnar i diagnoslandet och jag är oändligt tacksam för att min man ser mitt mönster kanske tydligare än jag själv, vilket gör att jag också kan få det stöd jag behöver.
När vi har en möjlighet till tillsammanstid, ser vi till att bara vara, försöka inte ha några krav på varandra i den tiden, utan vila och prata om det är det vi har behov av.
Jag hoppas att vi kan hålla fast vid det genom åren.
Hege F. sa…
Å, Malene, her kjenner eg at eg må svare langt og omstendelig. Og dele opp kommentaren:

Akkurat no synest eg vi har det veldig bra saman, og at vi har hatt det ei god stund. Så då skulle vi kanskje hatt ei fin oppskrift å dele. Men det er ikkje så lett, og det som fungerer for oss (akkurat no) treng jo ikkje heller fungere for andre... Og så er det så avhengig av ytre faktorar også, som vi ikkje kan regulere. Det går bedre når det går bra med sonen, når vi har det bra på jobben, når vi har krefter til overs. Når livet ellers smiler. Vi har veldig, veldig liten buffer om noko skjer

Men så har det jo heller ikkje gått bra heile vegen. Det har vore perioder då eg har tenkt at vi ikkje kom til å klare det, då eg tenkte at det ikkje ein gong var verdt det :-/

Nei, trur ei oppskrift (recept på svensk) er umulig. Men har nokre suksessfaktorar, noko eg trur er veldig viktig for å få det til. Her er nokre av dei som har fungert for oss:

1) Vi har sett det same. Vi har same oppfatning om kvar vår son (12 år, AS, ADHD, dysleksi) står, kven han er. Dette er sikkert litt fordi vi hadde veldig likt syn på barn, allereie FØR vi valde å få barn. Vi har delt omsorga mellom oss, delt på bleieskift, delt på bading, delt på trøst. Vi har gått saman til legebesøk og helsestasjon, til foreldresamtale i barnehage/på skule. Derfor har vi fått same type feedback, har same referanseramme. I foreldregruppe for AS-barn oppdaga vi fort at dei som hadde foreldre med veldig ulikt syn, dei sleit veldig. Typisk var det ein forelder som ville støtte, ville ta fatt i ting, ville sette i gang eit apparat for å få hjelp. Og den andre motsette seg diagnoser, barnet trong ‘ei fast hand’, alternativt ‘rom til å boltre seg’, ‘kom til å vekse det av seg’ etc.

Eg anar ikkje korleis ein kan FÅ eit likt syn, om ein ikkje har det, anna enn gjennom å snakke saman, samanlikne tankar, lytte til kvarandre, vere opne for innvendingar, sørge for å få same inntrykk (e.g. gå til same foreldremøte), passe på at ein ser det same barnet.


2) På grunn av punktet over, har vi også ganske likt syn på kva vår son treng. At vi skiftar på kven som har størst evne til å oppfylle behov er ei anna sak. Vi har forsøkt å lytte til kvarandre og finne ut når den andre er i ferd med å bruke opp siste rest av krefter. I ein vanskeleg situasjon går vi oftast ‘på skift’, når ein er i ferd med å misse tålmodet og blir irritert, amper, tar den andre over øyeblikkeleg, så den slitne får eit pusterom. Vi veit at irritasjon, sinne, negativ tilbakemelding reagerer vår son sterkt på. Det som brytast ned i løpet av eit øyeblikk, kan det ta dagar å bygge opp at. Så mykje står på spel.

For å kunne ‘gå på skift’ på denne måten, må vi jo begge vere der. Så vi har gitt opp alle faste avtalar (treningstider, kor, lesesirklar, kinobesøk, engasjement i organisasjonar etc). Kvar gong vi gjer noko slikt, kjem vi ut av rutine, og det tar nokre dagar å hente seg inn. Så vi forsøker å halde det til eit minimum. Det er ein høg pris å betale, men prisen for rotete og uforutsigbar kvardag er enno høgare :-/
Hege F. sa…
3) Vi forsøker å fokusere på løsningar/strategiar/rutiner som i størst mulig grad skal redusere stress og uforutsigbarhet i kvardagen. Veldig mykje handlar om planlegging, planlegging og atter planlegging (ser fleire over også nemner det). Vi pleide å vere ganske ustrukturerte, fleksible, ta ting på sparket. Men vår son treng å bli førebudd på alt. Han treng faste rutiner. Og vi er blitt avhengige av rutinene slik at ting skjer ‘automatisk’, at ikkje alt må vurderast frå gong til gong (for det krev hjernekapasitet), at vi har faste system som vi veit fungerer. Kjedeleg, ja, men det hindrar krasj (krockar) og katastrofer, som (når dei likevel skjer) tar enormt med krefter og tid.

4) Vi forsøker å sjå kvarandre og avlaste kvarandre. Gi kvarandre rom til å vere saman med andre ein sjeldan gong. Litt tid til å lese. Tid til å kvile. Tid til å sove. Det aller vanskelegaste var å lære seg å kvile når vi kunne (i staden for når vi måtte). Typisk sto vi på til kreftene var brukt opp, og då var det slett ikkje sikkert at det var rom for å kvile. No har vi lært å spare på kreftene, passe på å kvile når vi har nokre minutt fri, sjølv om det i grunnen var andre ting vi heller ville (sjå ferdig noko på TV, lese litt, ta ein telefon, gå i butikken). Vi har lært å kvile for eksempel tidleg på dag, når ting er roleg, når ungane er opptatt. Før vi i grunnen er blitt så veldig trøytte. Så held vi lenger. For når vi er som mest trøytte, er sjansen ganske stor for situasjonar som vil kreve alt av begge :-/

5) Vi forsøker å ikkje gnage på kvarandre. Kritisere, mase, kome med negative kommentarar. I perioder har vi ikkje klart å la vere, og då kjem konfliktene. Det tar så ENORMTmed krefter, samtidig som det slett ikkje hjelper. Når vi bestemte oss for å svelge slike negative kommentarar kom bonusen ganske kjapt i form av frigjorte krefter. Og i form av at det faktisk er LETTARE å endre på ting, finne ei løysing som fungerer for den andre, om ein ikkje får ein sur kommentar først...

6) Vi skulle nok begge ønske oss meir voksentid. Til å gå ut saman, reise bort saman, ha tid saman etter at ungane har lagt seg. Før var vi B-menneske, la oss seint og sto opp seint. No må vi vere ansvarlege og legge oss tidleg for å orke neste dag. Og faktum er at om vi gjer noko saman, borte frå ungane, så er vi begge litt stressa, tenker på om alt går bra heime, og klarer ikkje å nyte tida vi har. Unntaket var ein helgetur til Helsinki i haust, fantastisk deilig. Men sånn klarer vi ikkje å få til ofte.

Sidan vi deler sånn på alt, så kan ein gå ut (ein sjeldan gong) og kjenne seg trygg på at rutinene blir ivaretatt heime. Så vi turast om kino, middag med vener. Helgeturar. Men altså sjeldan.

I staden forsøker vi å sjå kvarandre i kvardagen heime. Lytte. Finne bittesmå ting å dele. Korte TV-program vi tar opp og ser når vi måtte få nokre minutt. Sette oss ned i ti minutt (om veret tillet det på verandaen) og dele ein ekstra god jus eller frukt (som vi ikkje kan spise om dagen fordi hyperfølsomme son ikkje toler lukta) eller ein sjokolade. Vi forsøker å få tid til å prate 10-15 minutt om kvelden, for å legge unna bekymringar og frustrasjonar. Og min mann pleier å lese ei lita stund for meg før vi legg oss til å sove. Det siste gjer underverk :-)

Og PS: Vi har’t støkigt! Realt rotete, innimellom. Vi må spare kreftene til det viktige ;-)
Ulrika sa…
Vi var tillsammans i femton år innan jag till slut insåg att det aldrig skulle bli bättre. Min man betedde sig som en tonåring - lat, slarvig, glömsk, hans behov gick alltid först, sov när han ville, flydde in i datorspel etc. Då visste jag knappt att vuxna kunde ha ADHD, utan la skulden på mig själv för att jag inte lyckades få ihop ett "normalt" familjeliv där vi delade på ansvaret, utan allt låg på mig. När vår dotter blev äldre och började bete sig precis som sin pappa började jag misstänka att hon kunde ha ADHD och sökte hjälp. Fem år senare har hon fortfarande inte fått någon diagnos, och hennes pappa, som jag varit skild från i fem år, har kontaktat öppenpsyk, så får vi se var det landar.
Yris sa…
Ja du, som du redan vet har sonen inte fått fortsätta sin utredning pga exet. Därför kan jag inte skriva att sonen har ngn av mina diagnoser, däremot har jag misstänkt att allt "inte är som det ska" med min son, o det har jag gjort sedan han var liten bebis.

Jag är rädd att vår seperation mera beror på att mina diagnoser inte var fastställda o bidrog nog till slitningarna mellan mig o exet.

Äntligen har exet gått med på att låta sonen få hjälp fr elevhälsan!
Kors i taket!!

Oj, hahaha...vet inte om du blev särskilt hjälpt av detta =D

Kramar

Populära inlägg